vokse opp å hele det rabaldret der

Dette er en slik liten livskrise tekst, der man er litt for ærlig kansje...
A.) Forteller litt om frustrasjonene og utfordringene sine.
B.) Drøfter og erklære starten på en ny sti man ønsker jobbe for.. og 
C.) ...tar et offisielt spark i ræva i riktig eller ny rettning.

::::ALTSÅ:::::

Jeg har blitt et menneske jeg ikke kjenner igjen, en person som jenter fraråder venninnene sine å treffe. Å jeg lurer sånn inn i huleste på, hvordan det kom til å bli slik. På hvilket tidspunkt skjedde det. --Men i bitterhet og nederlag, er jeg ganske glad for at det endelig har skjedd.

Jeg bare advarer om at denne teksten har elemnter fra "hva gikk galt" og "jeg skal bli bedre".

Alt startet på nytt med, med at jeg kom ut av en toårlig lang depresjon, med psykologer og terapeuter. Det er en gammel problemstilling som tok meg dit, den velkjente frykten for konfrontasjoner og om å være helt ærlig med seg selv. Mangel på mot og frykten for å skuffe. Overkjøring av egen følelser og helse. Hele balladen med både forspill og nachspiel.

Jeg er nok en typisk lillebror, som ganske enkelt fikk for lite utfordringer og ble stilt for lite krav til som barn. Jeg ble den søte lille, å har kunnes surfe meg gjennom livets farevann uten å bli spesielt bløt bak ørene.

Av leken og eventyrsøken natur har jeg alltid vært en jovial og likenes kar. Over gjennomsnittelig tolerang, på kanten til selvoppofrende, å mest av alt glad i det enkle tingene. Å jeg elsket å være enkel, strebe etter det perfekte ukompliserte, et selvglorifiserende bilde.  De nærmeste har jeg holdt på en armlengdes avstand for å opprettholde den ukompliserte karakteren og tilværelsen (inkludert kjærester). Jeg har fått oppleve mange gode eventyr, men gud som jeg har levd i konstant melankoli, et savn etter å bare bli tilfreds. Ingen tilstedeværelse, i det evige jag.

Jeg har vært i fine forhold også. Å denne teksten handler veldig mye om forhold. Men alle  forhold har vært avsluttet i samme følelsen av stagnasjon, eller fordi jeg føler meg fanget.  Jeg har satt kjærester i situasjoner, der det er de som må ta initiativ, -som på alle områder var mine å ta ansvar for.  Intellektet har fått seile i frykt, etter et lyst og resultatorientert drømmekart, å den skuta grunnstøtte.  Grundig.

Trodde jeg.

Livet fortsetter igjen etter og med terapi, å man sjanser liv…. Jeg møter en kvinne, en som jeg forelsker meg i på lagt flere måter enn en. Å hun utfordrer meg, på alle tenkelige måter, jeg irritere meg til det grenseløse…. men finner liksom ikke noen fornuft til å stoppe det. Hun rokker ved en 30 års gammel livsopprustning, men viljen ligger med godsiden til (pluss/minus).  Over tid vokser vi sammen. Jeg angster og avslutter forholdet flere enn en gang. Langt flere. Men jeg vil alltid tilbake, uansett hvor sikker jeg var på, at det var et rett valg å avslutte. Hva er det jeg stanger hode mitt etter? Forelskelse og utfordringer.

Den dansen har pågått så mange ganger at føttene våre er såre, skoene har blitt kastet til side og vi danser ikke lengre. Jeg fikk en siste sjanse å jeg tar nå konsekvensene av at det ble frykten og feighet som valgte ensomheten. Jeg angrer, men jeg kunne ikke ha gjort det annerledes, fordi jeg vet ikke hvordan. Hvordan man skal overvinne sine store bamse monstre.

Jeg ler av meg selv når jeg skriver dette. Det føles litt ut som å være med i en film.

MEN.

For første gang i et kjærlighetsforhold, var det noen som forventer og forlanget noe av meg. (å jeg ville strekke meg) Kjempe vanskelig, men for en følelse av kjærlighet. En som så meg og kjempet for meg, en som satte grenser.
Å som jeg angstet på tanken av å ikke lykkes; å bli en som feiler. Det er vel der også til syvende å sist plasebo effekten danset inn. Konsekvensen er å ha mistet en veldig skjær person. Hvis båten jeg seilet tidligere, grunnstøtte å ble til en livbøye, er også livbøye borte. Det er hav, -å det er bare å  svømme på. For det er mye stolthet i dette vannet jeg har bestemt meg for å svelge.

For utvilsomt. Jeg kan å vil ikke fortsette som jeg har gjort. Frykt og angst liksom, som skyller over på de rundt meg. Det er å bli 30 år med livsopprustning, som må gjennom intens avvæpning. Livet føles bare halvveis, i en konstant tåke som ikke har bunder eller topper, fordi jeg har vært for redd til å føle på noen av ytterpunktene. Vel skrive er en ting, praktisere er jo noe helt annet. Tips noen?

Jeg kan ganske enkelt ikke strekke meg fort nok, men jeg er så utrent i gud bedre alt som har med personlig relasjoner. Sette grenser, vise kjærlighet, være tydelig, ta plass, ytre meninger, å hele den pakka.  Joa. Ingen mennesker er uten komplikasjoner og motsetninger. Men det er en voksen kunst å elske forbi  dem. Forvente, tro og jobbe for at det skal bli bedre.

Jeg har driti meg ut. Slik er nå livet. Jeg forstår ikke helt hva jeg skal gjøre for å forbedre megselv. Men  jeg vil jobbe med det, først å fremst for min egendel.  Jeg vet ikke hva som er rett eller galt. Men pokker bøtte. Jobbe meg gjennom liksom. Ta mere ansvar, bli mindre filtrert og mer direkte, ærligere, tydligere..

OK. jeg er vel voksen nå.
Eller rettere sagt, jeg vokser.

Andre med lignede issues, tips og triks.?

Du knopper alltid i meg

I lyset av vinter er våren neste tidsmessige mirakel
Små knopper på grener, som artikulere og mener
Nei, fregner som blomstrer, som nærer av regnet
Eller var det regndråpene som lot deg beskjedent tegne

Alkoholen er en kjærlig aldersfremkaller
som skaper sanger, som tidvis, snubler og faller
Lyden på strenger kommer i tankestrømmer
skaper toner til beduggede ungdomsdrømmer

Å lyden av årstid som tålmodig mot vinduet venter
får oss alle til å føle som livets eneste pasienter
Men intet liv eller hjerter henger alene på snor.
Du, har langt flere adresser, enn der du fysisk bor

desember var værst eller klokest idioti

--------------------------------------------------------------------------------
Vi er to veldig urolige sjeler, som trenger å finne roen i oss selv, før vi kan vende tilbake til hverandre. Der er det.  Eller rettere sagt, så er det jeg som trenger at vi gjør dette.
--------------------------------------------------------------------------------

Mitt eget håndbrekk i hjernen

Det er meg, det er sofaen og det er et hull i brystet. ja faktisk et hull man kan ta hånden sin igjennom.

Jeg savner deg, men i stede for å ringe deg å si det, så googler jeg youporn. Noe er feil.

Stoltheten min er en barriære jeg skal overkomme flere ganger enn peke gjerde, lange fjell, ringe piggtråd, lille voldgrav, tommel stakitt.... enn, jeg har fingre å telle, fingre til å brekke av. 

Alle geografiske omveier er et opprop til skjebnen, for å ta ansvar for mine ønsker. Slik at jeg kan tolke signalende å tro på en makt høyere enn min egen besluttningsevne.

Det er en feighet og en mistilitt til seg selv, mistilitt til sine følelser.

Mine avsluttninger handler nok mere om det som kommer etter man har skapt avstand, enn det faktiske ønske til avstand. Men, det kommer sjeldent frem for avstanden har blitt for stor. 

Det jeg trenger, er å hold unna, for å ha oversikt. Jeg trenger avstand og gang hastighet for å føle at ting ikke går forbi meg å jeg sitter i en vond situasjon som jeg ikke var med ansvarlig for.

Jeg vil ikke være et absurd kaos som har ubesluttsomhet som mest fremtredene egenskap. Jeg knir meg i øynenene av at jeg ikke bare får det som jeg vil. 

For jeg vil, men jeg er så unødvendig stolt. Jeg er så redd, jeg er såret og jeg har vondt i siden, det er et hull i brystet. Et hull man kan stikk hånden sin igjennom.

Jeg overvåker skype for at du eventuelt skal logge deg på. For at det er da mer naturlig å ta kontakt med deg enn å si, hei skal vi treffes. Hei, det er meg, å jeg vil treffe deg, hei, jeg savner deg, jeg vet ikke hvordan jeg skal få dette til å gå. Men jeg har veldig vanskelig for å gi slipp. Hei. Jeg vil ikke se på youporn, jeg vil se på deg. 

Så joda og jada. Her sitter jeg, å vet hverken opp fra ned eller andre veien rundt. Best å ta noen flere timer med terapeuten. Check.