Det er meg, det er sofaen og det er et hull i brystet. ja faktisk et
hull man kan ta hånden sin igjennom.
Jeg savner deg, men i stede for å ringe deg å si det, så googler jeg
youporn. Noe er feil.
Stoltheten min er en barriære jeg skal overkomme flere ganger enn peke
gjerde, lange fjell, ringe piggtråd, lille voldgrav, tommel stakitt.... enn,
jeg har fingre å telle, fingre til å brekke av.
Alle geografiske omveier er et opprop til skjebnen, for å ta ansvar for
mine ønsker. Slik at jeg kan tolke signalende å tro på en makt høyere enn min
egen besluttningsevne.
Det er en feighet og en mistilitt til seg selv, mistilitt til sine
følelser.
Mine avsluttninger handler nok mere om det som kommer etter man har
skapt avstand, enn det faktiske ønske til avstand. Men, det kommer sjeldent
frem for avstanden har blitt for stor.
Det jeg trenger, er å hold unna, for å ha oversikt. Jeg trenger avstand
og gang hastighet for å føle at ting ikke går forbi meg å jeg sitter i en vond
situasjon som jeg ikke var med ansvarlig for.
Jeg vil ikke være et absurd kaos som har ubesluttsomhet som mest
fremtredene egenskap. Jeg knir meg i øynenene av at jeg ikke bare får det som
jeg vil.
For jeg vil, men jeg er så unødvendig stolt. Jeg er så redd, jeg er
såret og jeg har vondt i siden, det er et hull i brystet. Et hull man kan stikk
hånden sin igjennom.
Jeg overvåker skype for at du eventuelt skal logge deg på. For at det
er da mer naturlig å ta kontakt med deg enn å si, hei skal vi treffes. Hei, det
er meg, å jeg vil treffe deg, hei, jeg savner deg, jeg vet ikke hvordan jeg
skal få dette til å gå. Men jeg har veldig vanskelig for å gi slipp. Hei. Jeg
vil ikke se på youporn, jeg vil se på deg.
Så joda og jada. Her sitter jeg, å vet hverken opp fra ned eller andre
veien rundt. Best å ta noen flere timer med terapeuten. Check.
No comments:
Post a Comment