Morgendagens blomster er bæsj

Tydlighet forplikter.
Forplikter forankring i påstander og handlinger. 
Mine mest omtalte frø, sitter ingrodd i hjertet.
Det er ikke en gang beviste over sin egen bevisthet.

Livet er meg komplett uforstårlig.
Jeg er blind og døv og dum i kjærligheten. 
Å jeg vil ikke leve om normene er at man må såre mennesker.
Da vil jeg ha meg frasagt livet. Eller om det kan resirkuleres, ja takk.

Jeg er bygd i trelim og knekk,
Jeg er pepperkakemannen i melken,
Jeg er redd for andres angster, jeg er redd for bakeovnen.

Jeg er knapp klar for meg selv, langt midre en andremann.
Hvordan var det nå igjen. Jo. Morgendagensblomster er dagens bæsj.

Lampen @ LIFE


En bordlampe vandrer over skrivepulten,
forbi visklæret som voldtar blyantspisseren, hilser vennelig,
så videre mot Hr. Globus.

Derfra skuer han utover alt som kjent er,
en kurv skitten tøy med skittne klær,
han setter lys på den døde katten der,
ja til å med farmors franske lakk og lær,
fremhever han med sin sterke klare pære.

Hr. Lampe kan mange ting som ikke andre ting i rommet kan.

Årstider

TVIL

Alt starter og slutter med en gjenkjent tvil,
for med følelser er det altfor lett fremstå senil.

Å ytre følelser burde kreve lisens begrensning,

slik sikrer vi motagerens hjerte for forurensning.

MEG SELV

Det er du som skal leve dette liv,
det er du som må kjempe din egen tvil
Det er du som ikke må klamre deg til lyst
Det er du som må leve etter behov, ikke som passifist.

JA DA SÅ.....

...............Da gidder jeg ikke denne kjærlighets driten,
Livet er langt fredligere når jeg slipper å være sliten.
Noen andre får ta på seg ansvaret av å sikre fremtiden barn.
Mine atomer var ikke satt sammen for nøste kjærlighetes garn.

 NÅR VAR SIST......

........ jeg bare lente meg livslystig mot det å gi elegant faen.
Når var sist jeg lekende lett lo galle, å hadde kun glede på agendaen
Bekymringsfrie hverdag, jeg sitter her, kom hit å finn meg.
Hvorfor velge komplisert, når jeg kan leve mitt liv på avvei.

JEG SAVNER.......

............................. å ligge naken, med en naken og potte full på magen.
Jeg savner å ikke måtte forholde meg til hva du tenker, gjennom hele dagen.
Jeg savner et liv uten diskusjon, hvor vi bare sirkulerer rundt samme atom.
Ikke vil meg så mye, jeg vil ikke mer enn knapt leve, hvorfor dette stillings strevet.  

 NEI ÅKKE SOM.......

................. jeg avslutter nok dette liv best, alene som ulv,
 så slipper jeg både deg eller henne, å alt det derre hjertens tull.
Nei åkke som. Sett meg på hytte i skogen, en endeløs lang ferie.
Gi eg en fiskestang og vind i seilene, å send meg ut på havets prærie.

HØST NARKOSE PÅ NORSK

------------------26.11 - 05.12. 2012------------------- ca et vers om dagen

HØST NARKOSE PÅ NORSK

Verdens ensomme toner, spiller bak pupiller av klangløse blikk,

Hva er kjærlighet om ikke et utgangspunkt, å tidvis litt dårlig lyrikk.

Oss, er en subjektiv oppfattelse, med pågang om å eksistere sammen.

Naiv jente 24, og usikker 31, legger på svøm ut i verdens dammen.

Der ender tar til vinger for å kysse natten, mot en ubegrenset himmel av fregner,

dekorere fjær månen til å bli nattens indianer, hvorunder trær danser rotløst i regnet.

Der barken grener seg ut, risses løftenes ord.

Bak høsten står vinter, -å jeg hvor du bor. 

Jeg er både tappekran og takrenne, for ditt usikre øye,

Tidvis flom, som aller helst, bare vil være livbøye.

Jeg så høstløvet falle mot marken, å trodde det var du som kom løpende i løv.

Jeg favnet løvet mark å erfarte, meitemarkens opplevelse av det å være døv. 

Jeg bryter av en kvist, for hver påførte tåre,

Så la meg frakte ditt salt vann, i en rødekorsbåre.

Vi er litt større en livet, men mindre enn bevisstheten,

I det indie sirkuset, får omfavne emo prinsessen.

Det finnes ikke et romantisk ben i kroppen, som ikke krøller seg rundt tanken om vår tosomhet.

Men når kampen om tilstedeværelsen utkonkurrere hjertet, blir omfavnelsen rammet av beinskjørhet.

Du er livets tilstedeværende tre, som slår røtter i både kjøtt og kjærlighet.

Men ingenting vil gro, når jeg vanner planten med sorgenes usikre ærlighet.

For livet selv er en dans på rosetorner, å huden hardnes et sted i veksthusskogen.

Men stopper vi rørelsen lenge nok, blir dans til ord, som mose på kropp.

For ditt lengtende oppmerksomhetsbehov, får meg til å føle at jeg vil aldri strekker til.

Å min ubesluttsomhet gir identitets oppløsning, din sikkerhet blir snarere forstenet fossil.

Å fossiler mellom seg selv, mener som geologi ofte gjør,

at det er bedre med tidløs kjærlighet, enn alt som råtner og dør.

Så hvor kommer vi fra, å hvor historisk vandrer vi hen?

Det spurte han henne, når de møttes igjen.

All intelligens forteller drømmen dette, at det er premature tanker som fortjener best å vente.

Men det er vanskelig å dømme, basert på å drømme, for ingen vet hva til slutt lar seg lønne.

Vi kryper sammen som to livstrette frø, som får dvale i hverandres ensomhet.

Like intimt som to kubber av påtent ved, vi utforsker brennende stillhet.

Å når våren lar seg endelig kjenne, vi risikerer vekst å nært lydløst nynner;

At dette brennende tre skal fødes på ny, å ha grener som phønix's vinger. 

Jeg mister tilstedeværelsenes retning, når jeg i anstrengelsen av noe klokt, finner et abortert alfabet.

Det som skulle bli resonerende tanker, ble en proposisjonløs grense, av barnslig og indre, uenighet.

Men sannheten er, -at til aske med liv, for vi snakkes nok aldri igjen.

Vi går omveier for hverandres behov, å vi sliter ned hver vår gren.

Vi skal samme vei, men på ulike tider, i egoets stahet og trass.

Men aller helst, jeg på denne vei, vil med deg bare snuble, å falle på plass.

Jeg har et godt sovehjerte, å noen ganger føles det som om det, er det eneste mitt hjerte er godt for.

For alle Norske ord blir så voldsomt underbeskrivende, av det som skal utrykke min kjærlighetssorg.

Å ta hjertet tilbake betyr veisperre, en enveiskjørt klynkende strupesang.

Det betyr at vi per i dag lever, i et høflighetsfylt dans i klokt båndtvang.

Å historiens beruselse gjentar seg selv, karaoke og kortspill, kveld etter kveld

For glemsel praktiseres best i en flukt, å i ensomme hjerners virkelighets tukt.

Det som var stillhet blir til tekstmeldinger, som blir telefonsamtaler, å videre derfra til byens kafé.

Å møtet blir en vandring med flere stopper, men det som angår de viktige sidespor, det gjenstår å se.

Jeg vil møte deg i all din direkthet, i din daglig utprøvelse av livets små grenser.

Å du må møte meg med litt luft på stemmen, å huske at vi to er ulike mennesker. 

Livet er for kort for en mann, å vi skal jo begge bli fosile søte oldinger som dør en gang.
Det er ulikheten som er både konkurent og styrke, å for å lykkes må vi den både pleie og dyrke.

Jeg blir forført av deg som vesen, du er en av de sjeldne få, som gjør meg virkelig sint.

Du er forbi fornuften av velskapt, men det når du tar ut din stilhet, at du forfører meg blindt.

Ditt ansikte er bedre enn tjeckovs årstider, der er farger og meninger som etter livet bestrider.

Men det du aldri må glemme. At det er din evne til å inkludere, som får meg til å føle meg hjemme

jeg blogger lydløst

---------------------------------17.11.2012----------------------

BØLGER OG STEIN

Jeg ser deg når du tier inn i usynligheten.
Jeg er din avstand når du søker verden.
Jeg er ditt anker, når ambisjonene utkonkurere hverandre. 
Jer er også rust på ankert og avstanden du aldri ba om.

Du er der når jeg tar tåkeform og holder formen bevist
Du gir plass når jeg tar tåkeform og lar bevisthet prøve radius.
Du setter spørsmålstegnet i fotavtrykkene, og er vinden, sterkere enn tåken. 

Avsluttnign betyr ikke avsluttning for oss, det betyr tid til oversikt.
Gjenforening er oppsumering og et kunskapskart av erfaringer.
Konklusjonen er at kartet sjeldent er ferdigstilt, å vi fortsetter stadig å søke.

Vår destinasjon er kollektive drømmer, som induviduelt har oppstått hver for seg.
Vårt tempo er induviduelle personlighetstrekk og ydmykhet vår prøvelse.
Våre utolmodige kamper er progresjonslysten og våre seiere et vitne.

Vi er mysteriummet som skifter, og skifter form igjen.
Vi er balansen som rommer livets motsettnigene.
Vi er hav og fjell, som taler i bølger og stein.