HØST NARKOSE PÅ NORSK

------------------26.11 - 05.12. 2012------------------- ca et vers om dagen

HØST NARKOSE PÅ NORSK

Verdens ensomme toner, spiller bak pupiller av klangløse blikk,

Hva er kjærlighet om ikke et utgangspunkt, å tidvis litt dårlig lyrikk.

Oss, er en subjektiv oppfattelse, med pågang om å eksistere sammen.

Naiv jente 24, og usikker 31, legger på svøm ut i verdens dammen.

Der ender tar til vinger for å kysse natten, mot en ubegrenset himmel av fregner,

dekorere fjær månen til å bli nattens indianer, hvorunder trær danser rotløst i regnet.

Der barken grener seg ut, risses løftenes ord.

Bak høsten står vinter, -å jeg hvor du bor. 

Jeg er både tappekran og takrenne, for ditt usikre øye,

Tidvis flom, som aller helst, bare vil være livbøye.

Jeg så høstløvet falle mot marken, å trodde det var du som kom løpende i løv.

Jeg favnet løvet mark å erfarte, meitemarkens opplevelse av det å være døv. 

Jeg bryter av en kvist, for hver påførte tåre,

Så la meg frakte ditt salt vann, i en rødekorsbåre.

Vi er litt større en livet, men mindre enn bevisstheten,

I det indie sirkuset, får omfavne emo prinsessen.

Det finnes ikke et romantisk ben i kroppen, som ikke krøller seg rundt tanken om vår tosomhet.

Men når kampen om tilstedeværelsen utkonkurrere hjertet, blir omfavnelsen rammet av beinskjørhet.

Du er livets tilstedeværende tre, som slår røtter i både kjøtt og kjærlighet.

Men ingenting vil gro, når jeg vanner planten med sorgenes usikre ærlighet.

For livet selv er en dans på rosetorner, å huden hardnes et sted i veksthusskogen.

Men stopper vi rørelsen lenge nok, blir dans til ord, som mose på kropp.

For ditt lengtende oppmerksomhetsbehov, får meg til å føle at jeg vil aldri strekker til.

Å min ubesluttsomhet gir identitets oppløsning, din sikkerhet blir snarere forstenet fossil.

Å fossiler mellom seg selv, mener som geologi ofte gjør,

at det er bedre med tidløs kjærlighet, enn alt som råtner og dør.

Så hvor kommer vi fra, å hvor historisk vandrer vi hen?

Det spurte han henne, når de møttes igjen.

All intelligens forteller drømmen dette, at det er premature tanker som fortjener best å vente.

Men det er vanskelig å dømme, basert på å drømme, for ingen vet hva til slutt lar seg lønne.

Vi kryper sammen som to livstrette frø, som får dvale i hverandres ensomhet.

Like intimt som to kubber av påtent ved, vi utforsker brennende stillhet.

Å når våren lar seg endelig kjenne, vi risikerer vekst å nært lydløst nynner;

At dette brennende tre skal fødes på ny, å ha grener som phønix's vinger. 

Jeg mister tilstedeværelsenes retning, når jeg i anstrengelsen av noe klokt, finner et abortert alfabet.

Det som skulle bli resonerende tanker, ble en proposisjonløs grense, av barnslig og indre, uenighet.

Men sannheten er, -at til aske med liv, for vi snakkes nok aldri igjen.

Vi går omveier for hverandres behov, å vi sliter ned hver vår gren.

Vi skal samme vei, men på ulike tider, i egoets stahet og trass.

Men aller helst, jeg på denne vei, vil med deg bare snuble, å falle på plass.

Jeg har et godt sovehjerte, å noen ganger føles det som om det, er det eneste mitt hjerte er godt for.

For alle Norske ord blir så voldsomt underbeskrivende, av det som skal utrykke min kjærlighetssorg.

Å ta hjertet tilbake betyr veisperre, en enveiskjørt klynkende strupesang.

Det betyr at vi per i dag lever, i et høflighetsfylt dans i klokt båndtvang.

Å historiens beruselse gjentar seg selv, karaoke og kortspill, kveld etter kveld

For glemsel praktiseres best i en flukt, å i ensomme hjerners virkelighets tukt.

Det som var stillhet blir til tekstmeldinger, som blir telefonsamtaler, å videre derfra til byens kafé.

Å møtet blir en vandring med flere stopper, men det som angår de viktige sidespor, det gjenstår å se.

Jeg vil møte deg i all din direkthet, i din daglig utprøvelse av livets små grenser.

Å du må møte meg med litt luft på stemmen, å huske at vi to er ulike mennesker. 

Livet er for kort for en mann, å vi skal jo begge bli fosile søte oldinger som dør en gang.
Det er ulikheten som er både konkurent og styrke, å for å lykkes må vi den både pleie og dyrke.

Jeg blir forført av deg som vesen, du er en av de sjeldne få, som gjør meg virkelig sint.

Du er forbi fornuften av velskapt, men det når du tar ut din stilhet, at du forfører meg blindt.

Ditt ansikte er bedre enn tjeckovs årstider, der er farger og meninger som etter livet bestrider.

Men det du aldri må glemme. At det er din evne til å inkludere, som får meg til å føle meg hjemme